Verk og komponister
Darius Milhaud: La Création du Monde, op. 81A (1923)
Ut av alt dette har kommet et ekte mesterverk, en full-lengde, fullt utviklet jazz komposisjon som hadde slikt særpreg og
originalitet at selv i dag høres det ut så ferskt som det gjorde da den ble skrevet i 1923.
“La creation du monde” av den briljante franske komponisten Darius Milhaud. Jeg tar meg den frihet å kalle dette arbeidet et
mesterverk fordi det har et mesterverks holdbarhet. Blant alle disse eksperimentene med jazz som Europa flørtet med i denne
perioden, er bare “La creation du monde” komplett, ikke som en flørt, men som et ekte kjærlighetsforhold til jazz.
Leonard Bernstein
Milhaud: La Création du Monde var det første og fortsatt det beste jazz-stykke fra en klassisk europeisk komponist.
Dave Brubeck
Amerikanske populærkultur ble en internasjonal trendsetter med fremveksten av jazz ved slutten av første
verdenskrig. Mens mye av det amerikanske kunstneriske etablissementet på den tiden avviste jazz som uverdig,
anerkjente europeiske komponister, deriblant Paul Hindemith og Igor Stravinsky, jazz som en gyldig og spennende
kunstform og innlemmet denne stilen inn i nye verk. Med sin frihet til tolkning, dens komplekse rytmiske vitalitet, og
dens unike og subtile timbralkombinasjoner, influerte jazzverkene en generasjon av komponister som søker
alternativer til den ekstreme romantikken på slutten av det 19. århundre.
Nye populære danserytmer og nye teksturer av lyd har alltid inspirert komponister i den klassiske tradisjonen i vestlig
musikk. Bach var fascinert av slike populære danser som chaconne og pavane. Chopin fant inspirasjon i hjemlandets
mazurka. Andre populære påvirkninger kom og gikk, ofte i løpet av et par år eller høyst et tiår. Men amerikanske
populære danserytmer, særlig ragtime og jazz, har gitt opphav til store klassiske komposisjoner for et århundre
allerede. De synkoperte rytmene og karakteristiske fargetoner til USAs multi-etniske musikk synes å ha en spesiell
appell til klassiske komponister,
Ingen steder var jazz-innvirkning på avant-garde komponister mer dyptgripende enn i Paris på 1920-tallet. Rundt
besøkende amerikansk jazz grupper som Sam Wooding og den afro-amerikanske sangerinnen og danseren Josephine
Baker oppsto nærmest en kult på nattklubbene i Montmartre der Milhaud bodde Snart eksperimenterte de unge
opprørere i fransk klassisk musikk, kalt “Les Six,” med jazzrytmer og jazzklang. Darius
Milhaud var en leder i denne bevegelsen.
Blant de mest profilerte av det tyvende århundrets komponister, med en katalog på godt over 400 verk i enhver
tenkelig genre, Darius Milhaud (1892-1974) absorberte musikk uansett hvor han gikk og forvandlet den og
tok den inn i sitt eget arbeid. Det være seg den populære musikken fra Brasil (Le Boeuf sur le Toit eller Suadades do
Brasil) eller folkemusikk fra Frankrike (Suite française), demostrerte Milhaud stadig sin tro på at å
assimilere var å skape. Uansett er det ingen tvil om at Milhauds unike avtrykk er på hvert av hans arbeider.
Milhaud ble fascinert med dey latente potensial i jazz da han hørte Billy Arnold Jazz Band spille i Hammersmith dance
hall i London i 1920, han ble besatt etter en tur til New York City i 1922. Han tilbrakte mange kvelder med å lytte til
Leo Reisman Band og Paul Whitemans orkester. Han prøver å analysere og assimilere denne musikken. Han tok
mange turer til Harlem for å høre de svarte musikere spille i klubber som fortsatt var helt unfrekventert av hvite
musikere. Som han kommenterte: “Dette er autentisk musikk som har sine dype røtter i de mest avsidesliggende
deler av den afro-amerikanske sjelen”. Den beveget meg slik at jeg ikke kunne koble meg fra det “(Milhaud kone
Madeleine la til: “Darius oppdaget jazzmusikken som uttrykker sorgen til et folk plaget av den urettferdighet som de
var ofre for”.
Milhaud var fast bestemt på å bruke jazz, som han beskrev som “musikk som var helt annerledes, de melodiske
linjer, overlappende kontrapunktisk i en bankende blanding av knuste, vridde rytmer “, som grunnlag for et
kammersymfonisk arbeid.
Ballettmusikken ga til slutt fordelaktige rammer for en sofistikert, følsom levendegjøring av slike jazz forestillinger.
Som med andre Paris-komponister som Debussy og Stravinksy, ble skriving for ballett for Milhaud drivkraften til å
skrive et verk som skulle bli et betydelig monument fra det tidlige tyvende århundrets musikk. Når impresario Rolf de
Maré fra Ballets Suédois ba ham om å skrive en ny ballett basert på afrikanske skapelsesmyter i samarbeid med den
surrealistiske forfatteren Blaise Cendrars, scenograf Fernand Léger og koreograf Jean Börlin, hadde Milhaud funnet en
arena som ga utløp for hans skapende fantasi.
Cendrars scenario sentrerer ikke på et voldelig, turbulent sammenstøt mellom forhistoriske krefter (som ofte er tilfelle i
vestlige kulturer), men på en mer selvsikker og congruous utvikling, basert på kjærligheten mellom mann og kvinne.
“La Création du Monde” hadde premiere den 25 oktober 1923 skaper skandale og møtte først kritikernes forvirring.
Madeleine forteller: “Det var et flott skue! Jeg har sjelden sett en så vakker dekor og så vakre kostymer av Léger som
for denne produksjonen. Den hadde en enorm suksess, selv om kritikerne betraktet det som musikk for nattklubber.
Mens umiddelbar kritisk reaksjon på Milhauds komposisjon var at det var fjollete, bemerket Darius tørt: “Ti år senere
diskuterte de selvsamme kritikerne filosofi omkring jazz og det viser at La Création var den beste av mine gjerninger”.
Milhaud brukte jazzstilen uten forbehold, men blandet den med en “klassisk følelse”. Han benytter et kammerorkester
med atten instrumenter, inkludert en strykekvartett med en saksofon som erstatter bratsj, og med en rytmeseksjon
bestående av trommer (pluss pauker), piano og bass.
Verket åpner i mørket “Overture”. Over subtilt skiftende harmonier avslørte Milhaud sin voksende kjærlighet til poly-
modalite i et søt og øm, nesten Bach-aktig melodi spilt på saksofon utløser svar fra de to trompetene som gir de
første hint av jazz i arbeidet. Med en haglstorm skapt av piano og trommer “Kaoset før skapelsen”. Preludiuet viker
for, av alle ting, en intrikat jazz fuge, som skildrer de afrikanske guder Mzamé, Mebère og Nkwa skape verden ut av
en kaotisk masse. Hver nye fuge beskriver den spirende klekking av en ny verden. Vanviddet stopper brått, og den
neste utviklingsmessige delen “sakte løftes mørket vekk, etablering av trær, planter, insekter, fugler og dyr”.
Livet begynner å bryte ut. Trær skyter opp, blader faller fra deres grener, og berører jorden, forvandlet til rare dyr. Hver
skapning utvikles individuelt og til slutt en komplett mann og en komplett kvinne.
Man kan høre den langsomme utvikling av trærne i obo, de raskt voksende dyrene i fragmenter som kontinuerlig “pop-
up” gjennom teksturen, den opphissede verden forutser ankomsten av mann og kvinne i spente, kvitrende fløyter, og
menneskene kommer, tester sine nye kropper i en urolig, sensuell dans Capriccio. Fra dette kommer den flørtende og
forførendedans av frieri og parring, en lang klarinettsolo krydres av synkoperte rytmer for så å eksplodere i en veritabel
rytmisk storm, med musikk som kommer fra tilsynelatende hvert hjørne av verden, dansen går i ett med skaperverket.
Saksofonen fører oss tilbake til åpningens mildhet og ro, selv med eteriske harmonier som er desidert lysere, mer
optimistisk enn i overtureåpningens mørke Chaos fortrengt av det strålende lys fra den nylig skapte verden.
Dansen stilner, alt vokser behersket og rolig.
Det er våren.
Historien om Babar:
Siden 1933 har bøkene om Babar vært populære blant barn over hele verden. Nå kommer Jean og Laurent de
Brunhoffs fantastiske historie ledsaget av Francis Poulencs like fantastiske musikk til glede for hele familien.
Vi får se og høre det spennende eventyret om hvordan Babar ble konge over alle elefantene. En dag kommer Babar
inn til byen hvor han blir tatt hånd om av en
snill dame. Han blir boende hos henne og blir etter hvert vant til å leve som menneskene gjør. Ettersom årene går
innser han hvor mye han savner vennene sin ei
jungelen. En dag kommer Celeste og Arthur til byen og finner Babar. Det er problemer i jungelen og Babar blir med de
tilbake for å hjelpe til.
Historien om hvordan Babar ble til er nesten som et eventyr. En dag i Paris i 1930 da en viss Laurent de Brunhoff var
fem år gammel, fikk hans ett år yngre
bror Mathieu vondt i magen. For å oppmuntre den syke sønnen fant moren på et eventyr om en liten elefant hun kalte
Babar. Lite visste hun at en kommende
verdensstjerne var født på barnerommet… Guttenes far, Jean de Brunhoff, var utdannet kunstner og illustrerte sin
hustrus fortelling. En svoger av de Brunhoff, som var sjefredaktør for tidsskriftet Jardin de modes anbefalte han å
publisere teksten og tegningene. I 1931 kom den første i en lang rekke av bøker om den lille elefanten og hans
(kommende) hustru Celeste.
Camille Saint-Saëns: Dyrenes Karneval
Den musikalske leken i ”Dyrenes karneval” er Saint-Saëns’ mest populære verk. Etter komponeringen under et
ferieopphold i Østerrike i 1886 ville komponisten ikke at det skulle framføres utenfor vennekretsen. Han syntes det var
for useriøst, og fryktet at at det ville komme i veien for hans symfonier og operaer.
Men de fjorten satsene, med ”Svanen” som den mest kjente, har heller styrket komponistens anseelse som en
mangfoldig begavelse. Satser som ”Skilpadder”, ”Akvarium” og ”Elefanten” viser at komponisten kjenner
orkesterinstrumentene og satsen ”Pianister”, med to pianister som sitter og øver skalaer, er en av musikkhistoriens
bedre vitser. Ellers møter vi løver, høner og haner, en gjøk, kenguruer, esler og til og med fossiler. Det hele ender opp
i en feiende flott finale.
Som oftest framføres ”Dyrenes karneval” i ren orkesterversjon, men i vår framføring blir det også morsomme tekster til
de forskjellige delene.
”Psalms Reloaded”
Wenche Maria Jentoft (sang) og Øyvind Lunde (gitar)
Psalms Reloaded er en konsertproduksjon med salmer i ny klangdrakt. Gitarist og komponist Øyvind Lunde har valgt
ut tolv tyske salmer og arrangert dem for sang og gitar. Lunde har laget arrangementer som byr på et bredt spekter av
harmoniske og klanglige uttrykk. Og ved å utnytte gitarens mange tekniske muligheter og klanglige nyanser, har alle
salmene fått hvert sitt særpreg.
Øyvind Lunde har studert klassisk gitar ved Norges Musikkhøgskole og har hovedfag i
kammermusikk/soloinstrument.Han har vært ansatt i Rana kommune siden høsten 2001, og som distriktsmusiker har
Lunde gjennomført en rekke konserter og turnéer i Nord-Norge med ensemblet KammeRana. I november 2003 var han
én av solistene ved den internasjonale gitarfestivalen i Litauen. Som komponist har Lunde mottatt internasjonale priser
for flere av sine verk.
”PAN” – en performance
Eline Sundal har sin musikkutdannelse fra Griegakademiet i Bergen og Guildhall school of Music and Drama i
London. Her studerte hun cello med sang som biinstrument. I løpet avdenne tiden studerte hun også improvisasjon
med pianisten David Dolan, noe som ledet til aktivt arbeid innen tverrfaglige prosjekter. Arbeidet inkluderer samarbeid
med dansekompaniet Spiral arts, London, The DO-SO ensemble 2000-03, m.fl. Hun har gjennom denne tiden deltatt
på flere samtidsmusikk-festivaler i inn- og utland. Eline arbeider for tiden som distriktsmusiker på Nesna.
Arvid Einar Martinsen (født 1951) er klassisk skolert trombonist og jazzmusiker. Han er bosatt i Hemnes kommune.
Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole (1981), og spilte i studietiden med bl.a. Radiostorbandet,
Kringkastingsorkesteret og Oslo Filharmoniske Orkester. Deretter var Martinsen ansatt i Forsvarets
distriktsmusikkorps Nord Norge (Harstad, 1981-94), og etablerte samtidig eget band (utgivelse It’s just a game
Experience Records, 1981). Han har bidratt på en rekke utgivelser ellers. Han har spilt med Big Band Nor, soulgruppa
«Corny Horns», «Syncopated Bunch» m.fl. Han har komponert mye og virket i ledelsen for NOPA, MFO og TONO.
Bodvar Drotninghaug Moe
Komponist Født: 31.03.51
Bodvar D. Moes komposisjoner spenner over et vidt felt, fra viser og sanger til større kammermusikk, filmmusikk,
scenemusikk, balletter, musikaler og store orkesterverk.. De fleste verkene er et resultat av bestillinger fra orkestre,
ensembler, teatre osv. fra hele landet, og de er blitt spilt på konserter over hele Norge og flere steder i Europa. Hans
musikk er også framført flere ganger på radio og TV både i Norge og Europa.
Flere av verkene er representert i Norsk Musikkinformasjons arkiv og er tilgjengelig derfra.
BM er medlem i Norsk Komponistforening, NOPA og Nordland Komponistgruppe
Frode Fjellheim
f.27/8-59 i Mosjøen. Bosatt i Trondheim.
Utdanning med klassisk piano som hovedinstrument ved Trøndelag Musikkonservatorium, Trondheim 1980-1984. Har siden arbeidet som freelance musiker og komponist. I perioden 1984 – 1992 tilknyttet Trøndelag Teater som musiker, komponist og arrangør. Har i tiden etter konservatoriet arbeidet innenfor en rekke musikalske stilarter som jazz, rock, folkemusikk, kirkemusikk samt noe klassisk musikk/samtidsmusikk. En rekke akkompagnements-oppgaver ved konserter, radio-, og fjernsyns-programmer. Skolekonsert-turneer for rikskonsertene med eget barneprogram. Innehaver av Norges kunsnerråd’s tre-årige arbeids-stipend 1993-1995. Undervist i piano og improvisasjon ved Trøndelag Musikkonservatorium og NTNU. Driver eget studio for produksjon av CD-er og digital bearbeiding av lyd i komposisjonssammenheng. Spellemannsprisen i åpen klasse 2004 for CD-en ”Aejlies Gaaltije”
Komponert musikk til teaterstykkene:
“Tatt på fersken” (Trøndelag Teater 1987)
“Lexis i drømmeland” (Trøndelag Teater 1989)
“Som grus på en landeveg” (teatergruppen “Panter Tanter 1990)
“I et rom i en tid”, dikt av Stein Mehren (Trøndelag Teater 1990)
“Klijs Kleamma” (Sørsamisk teater/Festspillene i Harstad 1990)
“Teatersport” (Trøndelag Teater 1990)
“Robot til begjær” (Trøndelag Teater 1991)
“Kunstnerens Liv” m/Ola B. Johannesen (Tr.Teater 1991/92 + Det Norske Teatret, Rogaland teater og NRK)
“Peer Gynt” (dukketeater “Teater Fusentast” 1992)
“Bergtatt av trollpakk” (barneforest. m/Ann K. Andersson 1992)
“Anne Frank’s dagbok” (Trøndelag Teater 1992)
“Sangen fra Utvær” (Sør-trøndelag Teaterverksted 1995)
“Ihkuven Vuelie/den evige sangen” (Sydsamisk Teater 1995)
“Elsa Laula” (Sydsamisk Teater 1996)
“Menopa`s magiske togshow” (Teater Fusentast 1996)
“Korsvikaspillet” (Korsvikaspillet, Trondheim 1997)
“Prinssas” (Den Lille Prinsen) (calbmi/Sampo Teater, Kautokeino 1997)
“Brødrene Løvehjerte” (Trøndelag Teater 1998)
“Gieleh” en samisk ballett-forestilling (Sydsamisk Teater 1998)
“Dona Quishota” (Trøndelag Teater 1998)
“Existens” (Sydsamisk Teater 2001)
”Zarina” (Prolog til bygdaspel Røyrvik 2003)
”Vaajesh Gaaltije” (Sydsamisk Teater 2005)
”Der stjernene bur” (Bro mellom kulturer, Røyrvik 2005)
I forbindelse med Fjellheims deltakelse i ”Lytt på nytt” vil vi bl.a. gjennomføre et seminar ved musikklinja ved Mosjøen
videregående skole. Dette seminaret skal vinkles mot Fjellheims kompositoriske fremgangsmåte med hovedvekt på
hans egenartede form for moderne jazzimprovisasjon. Seminaret skal kulminere i en konsert, med flere deltakere enn
bare elevene, hvor resultatet av dagens arbeid skal fremføres.
Under festivalen framføres flere av Fjellheims sentrale komposisjoner for ulike besetninger.
Bjørn Kruse (f. 1946)
Det er med stor glede vi kan bekjentgjøre at komponisten Bjørn Kruse kommer til Ny Musikk-uka 2006. Han har takket ja til forespørselen om å være festivalkomponist og gjesteforeleser og vi har dermed sikret oss en av de mest toneangivende norske samtidskomponister. Som professor i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole nyter han stor anseelse og hans særdeles rikholdige verkliste vil gi oss spennende utfordringer. Bjørn Kruse har en allsidig musikalsk bakgrunn og ikke minst hans sterke forankring innen jazz kommer tydelig til uttrykk i flere av hans komposisjoner.
Igor Stravinskij
(1882-1971)
Pulcinella Suite (1919)
I. SINFONIA – II. SERENATA –
III.a) SCHERZINO b) ALLEGRO
c) ANDANTINO – IV. TARANTELLA –
V. TOCCATA – VI. GAVOTTA –
VII. VIVO – VIII a) MINUETTO
b) FINALE
Igor Stravinskij komponerte ballettmusikken til Pulcinella i 1919 og den bærer tydelig preg av de nyklassiske
strømninger som gjorde seg sterkt gjeldende på denne tiden. Pulcinella-skikkelsen kjenner vi fra napolitansk
maskekomedie (commedia dell’arte) og fra marionetteater som feig og storskrytende, krokneset og pukkelrygget, med
en stemme som hese fugleskrik. Musikken baserer seg på intakte melodier av den italienske barokkomponisten
Giovanni Battista Pergolesi. Balletten ble koreografert av Massine og dekoren var av Picasso.
Bohuslav Martinu
(1890-1959)
La revue de cuisine (1927)
I. PROLOGUE – II. TANGO –
III. CHARLESTON – IV. FINAL
Den tsjekkiske komponisten Bohuslav Martinu komponerte Kuchynská revue (kjøkkenrevyen) i Paris påsken 1927. I
kjøkkenrevyen lar Martinu seg inspirere av de mange musikalske strømninger som gjør seg gjeldende i den franske
hovedstaden på denne tiden. Den ble uroppført som ballett med stor suksess i Praha i november samme år til
koreografi av Jarmik Kröschlová. Den surrealistiske handlingen som styrer komposisjonsforløpet foregår i et kjøkken:
Et ekteskap mellom en kasserolle og et grytelokk blir planlagt på kjøkkenet, men vispen er sjalu og prøver å sabotere
forholdet. Han prøver å få grytelokket til å stirre grådig på kopptua, men kosten setter en stopper for dette. I stedet
klarer grytelokket å rulle av gårde og sette seg fast i et hjørne. Alt løser seg når en gigantisk fot sparker grytelokket til
sin rette plass og historien slutter lykkelig.
Dag Wirén
Född den 15 oktober 1905 i Stridsberg, död den 19 april 1986. Utbildning vid Stockholms Musikhögskola 1926-1931.
Ernst Ellberg var hans lärare i komposition. Leonid Sabanejev blev lärare i instrumentation under Wiréns tid i Paris
1932-1934. 1929 tog han organistexamen. Vice ordförande i Föreningen Svenska Tonsättare 1947-1963. Musikkritiker
i Svenska Morgonbladet 1938-1946. Styrelseledamot i STIM 1939-1968.
Det sparsmakade draget har ofta framhävts för att karakterisera hans stil och teknik. Förmågan att få mycket små, till
synes oansenliga motiv att utvidgas och fylla upp gedigna formförlopp bör förstås som den mest väsentliga
innebörden av hans ekonomiska tillvägagångssätt. Termen “metamorfosteknik“ har använts för denna klangkänsla.
Hans sinne för formens smidiga konturer bär drag av fransk 1900-talsmodernism, men att också den nordiska
traditionen med framför allt Nielsens och Sibelius’ verk varit avgörande vägledare står klart för var och en som
skärskådar Wiréns musik. Den allvarsamma, väl övervägda men likafullt naturligt flödande ådran är inte hans enda
konstnärliga styrka; han är en av de få tonsättare som förmått komponera verk med underhållande
divertimentoliknande atmosfär utan att verka förställd. Hans naturliga glädjespridande musikanthumör har följaktligen
väckt en stor publiks kärlek.
Hans-Gunnar Peterson
Arne Nordheim (f. 1931)
Arne Nordheim har i over 30 år vært en av de mest fremtredende skikkelser i norks musikkliv, hvor han er er kjent for å gå sine egne veier. “Han fikk ingen undervisning i komposisjon under studietiden, men verden fikk musikken hans likevel” er det også blitt sagt.
Arne Nordheim (født i Larvik 20. juni 1931) studerte orgel, klaver og musikkteori under Norges beste lærere ved
Musikkonservatoriet i Oslo i årene 1948-51. Han startet der med et ønske: å bli kirkeorganist. Den unge Nordheim
synes det var viktig at det var et levebrød å gå til etter studiene, og ønsket å kunne få en fast og trygg jobb i kirken.
Men etter at Nordheim hørte Mahlers 2. symfoni for første gang i februar 1949, fikk han andre tanker. Etter denne
store musikkopplevelsen fant han ut at han vil komponere selv, men ble møtt med motvilje av sine lærere på
Musikkonservativet. Det var nemlig ingen der som drev med det som Arne Nordheim ønsket å komponere, for
Nordheim var facinert av den såkalte ‘moderne musikken’ etter at han i Paris fikk høre den første konkrete musikken.
Mens hans stahet førte til at han fulgte sine drømmer og egne veier. Nordheims musikk er ofte opptatt av store
spørsmål som ensomhet, fortvilelse, døden, mørket, lyset, varme og humor.
Arne Nordheim har i dag mottatt alle priser og æres-bevisninger som kan tildeles en norsk komponist, og han bebor
Statens æresbolig for kunstnere, Grotten. Hans første fremtreden som komponist fant sted i 1954 med “Essay” for
strykekvarttett ved Ung Nordisk Musikkfest i Stockholm. I dag anser han imidlertid Strykekvartett 1956 som sitt opus
1. Nordheim har skrevet verker i de fleste genre, men hans viktigste instrument er utvilsomt orkesteret. De tidlige
orkesterverkene, som “Aftonland” (1957) for sopran og kammerensemble, “Canzona” (1960) og “Epitaffio” (1963) er
alle inspirert av den tids søken etter ny klang i tradisjonelle instrumenter, selv om sistnevnte også benytter eletronikk
på ‘tape’. Nordheim var svært opptatt av elektronikk i en periode, hvor rent elektroniske verk, som “Solitaire”, kom
side om side med verker hvor elektronikk ble blandet med slagverk eller andre instrumenter.
I en periode skrev Nordheim også mye for teater, radio, TV og ballett, hvor han eksperimenterte og sprengte grenser
mens arbeidet skred frem. I 1968 ble han tildelt Nordisk Råds Musikkpris for “Eco” for sopran, to kor og orkester.
Verket markerer begynnelsen på en ny utvikling, hvor Nordheim visste hvordan han kunne elektrofonis-klingene lyder
fra vanlige instrumenter. Han la også nå de krasse klangene bak seg, og gjennom de siste tre decennier har han
skrevet verker på bestilling fra hele verden: Greening (1973) til Zubin Metha og Los Angeles Symphony Orchestra;
balletten Stormen (1979) for Schwezinger Festival i Tyskland; cellokonserten Tenebrae (1980) til Mstislav
Rostropovitsj; Aurora (1983) til vokalgruppen Electric Phoenix og orkesterverket Magma (1988) til Concertgebouw-
orkesteret i Amsterdam.
Av andre store verk kan vi nevne Wirklicher Wald for sopran, cello, kor og orkester (1983), bestilt til 100-års jubileet for
Musikkonservatoriet i Oslo og Boomerang (1985) for obo og kammerorkester til Det Norske Kammerorkester. I 1994
ble det musikk-dramatiske verket Draumkvædet urfremført ved Det Norske Teatret som en del av det offisielle
kulturprogrammet til De Olympiske Leker på Lillehammer. Et av hans nyere verk, en fiolinkonsert tilegnet Arve
Tellefsen, ble fremført for første gang med Oslo Filharmonien i februar 1997. Under Ny Musikk uka 2005 i Mosjøen vil
vi stifte bekjentskap med et helt nytt verk for trombone, slagverk og elektronikk. Gaute
Vikdal(trombone) og Børge Sagland (slagverk), som verket er tilegnet,
vil stå for framføringen og seminardeltakerne vil kunne overvære den siste finpuss av komposisjonen med Arne
Nordheim selv tilstede.
…mer om Arne Nordheim